Isklatring i Ruka, Finland
Isklatring med hint av adrenalinkick
Jeg hugger ishakken inn i den frosne veggen foran meg og kjenner jeg får feste. Løsner forsiktig den ene foten og sparker den rett inn i isen litt høyere opp. Bøyer ankelen litt nedover og sjekker at piggene sitter godt fast. Løsner så den andre foten og helt plutselig gir isen rundt foten med all vekten på etter. Jeg henger etter armene og klamrer meg fast til to ishakker, 15 meter over bakken, og prøver desperat å finne godt feste for føttene igjen.
Vi hadde fått på oss klatreutstyr som bestod av hjelm, piggsko og klatresele og hadde gjennomgått en kort sikkerhetsbrief før vi la avgårde opp mot isveggen, som lå plassert midt imellom perfekt preparerte skibakker i Ruka Skisenter. Etter omtrent 15 minutters gange i motbakke stod vi endelig ved foten av isveggen og kunne starte forberedelsene til klatreøvelsen.
Med oss hadde vi en erfaren instruktør og klatrementor fra Outdoor Passion Finland , et adventureselskap lokalisert i Ruka Village som tilbyr klatring og andre friluftaktiviteter året rundt i Rukaområdet. I ukesvis hadde han passet på og «pleiet» isveggen og sørget for at den hadde helt riktig mengde is i de ulike partiene. Før vi kunne starte klatringen gikk instruktøren vår opp på toppen av isveggen fra baksiden og la opp sikkerhetstauene i bolter øverst. Vi ble instruert til å gjøre oppvarmingsøvelser i mellomtiden for å ikke bli for kalde og for at musklene skulle være forberedt på litt jobbing.
Sikkerhet til klatrerne står i høysetet
Sikkerhet står høyt når man holder på med utendørs aktiviteter og spesielt klatring og andre risikofylte aktiviteter. Når man isklatrer har man bl.a. sko med skarpe pigger både under og foran og tråkker man på sikkerhetstauene kan disse bli skadet og kan ryke under belastning. Vi ble derfor fortalt at vi måtte være ekstremt påpasselig med hvor vi tråkket og hele tiden passe på hvor vi hadde tauene mens vi sikret eller gikk omkring i området nedenfor klatreveggen.
Isklatring var litt mer krevende enn vanlig fjellklatring
Etter å ha festet klatretauet, sjekket seler og strammet ispiggene på skoene var jeg førstemann ut i isveggen, og med stor selvtillitt gikk jeg rett løs på en av de mest vertikale partiene. Hvorfor gjøre det enkelt, liksom? I forhold til normal klatring på fjell var det en helt annen og mye mer krevende opplevelse å klatre på is. Ishakkene jeg hadde i hendene måtte hugges inn i isen i akkurat riktig posisjon og med riktig styrke for at ikke isen enten løsnet eller at hakken ikke fikk godt nok feste.
Det gjelder å finne riktig klatreteknikk
Etter noen forsøk og masse hjelp fra instruktøren fikk jeg inn noenlunde den riktige teknikken. Piggene på skoene var det vanskeligste. Her også gjaldt det å ha riktig vinkel og styrke når man sparket piggene fast i isen. Fortrinnsvis skulle foten sparkes ørlite på skrå ovenfra for så å bøye ankelen litt ned for å låse. Dette var lettere sagt enn gjort, spesielt når både issvuller og nysnø var i veien og lag på lag med klær hindret full bevegelighet og tilgjengelighet.
Isklatringen foregikk med sikringstau
I motsetning til Via Ferrata rutene jeg tidligere har klatret foregikk isklatringen som forklart med sikkerhetstau festet øverst og slynget ned igjen til utgangspunktet.
Ved denne type sikring er man som kjent avhengig av en medhjelper som sikrer fra bakken under klatringen. Her gjaldt det å holde god kommunikasjon og den som stor på bakken måtte være svært oppmerksom og holde tauet spent under hele klatreturen opp, samt sørge for flyt i rappelleringen på vei ned igjen.
Øve, øve og øve mer
De første forsøkene på å bestige isveggen gikk ikke helt etter planen. Når man kan teknikken seg det superenkelt ut. Når man prøver for første gang er det alt annet enn superenkelt. Ishakkene løsnet, piggene på skoene løsnet og jeg ble mer og mer frustrert. Kulden var slett ikke noe problem da alle musklene var satt i fullt arbeid for å prøve å få kroppen til å bevege seg oppover. På et tidspunkt klarte jeg å komme meg noen få meter oppover før alt av hakker og pigger løsnet og det bare var til å starte på nytt.
En god ting med det å være sta er at jeg ikke gir opp så lett. Etter flere mislykkede forsøk klarte jeg å komme meg i hvert fall 4-5 meter oppover den glatte veggen. Jeg var overlykkelig for å ha fått inn litt av den riktige teknikken men hadde brukt så mye krefter på å endelig komme meg oppover at jeg trengte en pause. Jeg klatret derfor ned igjen og tok en runde som medhjelper og tausikrer for å få litt av energien tilbake.
God kommunikasjon er kjernen til en god klatreopplevelse på is
Det å sikre andre som klatret var mye kjekkere enn jeg så for meg. Man måtte hele tiden være på hugget, sørge for at tauet er stramt, instruere hvilken rute som så enklest ut, kommunisere og fremstå som trygg og sikker. Det var også både litt underholdende og observere de andres frustrasjon og ikke minst utrolig givende å observere når den man sikret mestret oppgaven, fikk til teknikkene og kom seg høyere og høyere oppover isveggen.
Etter å ha sikret, motivert og oppmuntret to av de andre klatrerne var det igjen kommet til min tur. Det er massevis av motivasjon i det å motivere andre, og jeg følte meg superklar for å gå løs på isen en ny runde.
Forsøk nummer to for å komme til toppen av isveggen
Jeg kjente med en gang at det gikk mye lettere enn ved første forsøk. Ishakkene satt perfekt med en gang mens teknikken for å feste fast piggene på skoene fremdeles var noe utfordrende i enkelte partier. Jeg kjente at jeg ikke brukte opp for mye krefter og følte at klatringen gikk overraskende uanstrengt så snart jeg hadde kommet meg et stykke oppover.
Første halvdel av klatreveggen var ganske rett og bratt mens det lenger oppe var litt flatere partier innimellom. Jeg hadde kommet meg fint oppover og følte teknikken ble bedre og bedre. På et av hengene rundt 15 meter over bakken skjer det. Begge ishakkene er godt festet. Jeg løsner den ene foten og sparker den inn i isen. Kjenner at den sitter. Jeg løsner den andre foten og akkurat da gir isen rundt foten med all vekten etter og jeg henger plutselig etter armene holdende rundt de to ishakkene.
God instruksjon og motiverende tilrop er som en ekstra motor opp veggen
Jeg forsøker å sparke fast skoene igjen men får ikke riktig vinkel slik at de fester seg. Heldigvis er tausikreren min observant og på hugget og strammer tauet ekstra godt slik at jeg får litt hjelp for å holde min egen vekt. Han motiverer og instruerer og etter mange mislykkede forsøk klarer jeg endelig å få den ene foten godt festet.
Jeg tar meg en kort pause midt i isveggen etter anstrengelsen før jeg bestemmer meg for å fortsette oppover. Jeg er fast bestemt på å komme til toppen og blandingen av adrenalin, frustrasjon og sinne går over i ren lykke når resten av klatringen går knirkefritt og jeg endelig står på toppen av isveggen 30 meter over bakken og kan titte ned på resten av klatregjengen som bare ser ut som små prikker i den hvite snøen! Øyeblikket må selvsagt foreviges og godt sikret på toppen klarer jeg å fiske frem mobilen fra innerlommen og tar en av de få og mest spesielle selfiene jeg noensinne har tatt.
Jeg rappellerer hurtig ned igjen med et stort smil om munnen og en utrolig mestringsfølelse. Dette er uten tvil en av de artigste, mest utfordrende og slitsomme aktivitetene jeg har opplevd og allerede før jeg var kommet ned igjen var jeg veldig bestemt på at dette måtte gjentas så snart anledningen bød seg igjen.
Noen påkledningstips til deg som vil isklatre
Isklatring foregår, som navnet tilsier, i kalde omgivelser. Det gjelder derfor å være godt forberedt på og kledd for å takle både kulde og samtidig tenke på at man tross alt også skal være fleksibel og smidig. Ull lag på lag, fleece og tynt men varmt yttertøy er helt sentralt for å kombinere de to tingene.
Fikk du lyst å forsøke isklatring?
I Ruka kan du isklatre fra nyttår og frem til begynnelsen av mai. Bestill gjerne din time i god tid da det er begrenset hvor mange som kan klatre i veggen hver dag og hvor store gruppene kan være.
